Årets lønnsforhandlinger er godt i gang. Frontfagene landet som kjent på 4,4 prosent, og tradisjonelt har de dermed dannet grunnlaget for hva vi som kommer etter kan forvente.

Forbundsleder Lill Sverresdatter Larsen har gjentatte ganger uttalt at frontfagene ikke bør være førende for videre forhandlinger, noe jeg må si meg dørgende enig i.

Målsettingen med forhandlingen i frontfagene (industrien) har tradisjonelt vært å holde lønnsvekst og dermed kostnadsvekst lavest mulig for at norsk industri skal kunne fortsette å være konkurransedyktig målt mot industrien i utlandet. Det er fullt forståelig. Alternativet er nedlegging eller utflagging av norsk industri og norske arbeidsplasser. 

Vi konkurrerer om arbeidskraft i et annet marked enn industrien

Men hvorfor – i all verden – skal dette konseptet, denne tankegangen, være førende strategi for lønnsforhandlingene i helsevesenet? Helsevesenet i Norge konkurrerer i svært liten grad med andre lands helsevesen ut over at vi gjerne skulle gjort oss mer attraktive for også utenlandsk helsepersonell, uten at vi skal stjele for mye av andre lands helseressurser naturligvis. 

Historisk har vi tiltrukket oss mye helsekompetanse fra Sverige, men Sverige valgte for en del år tilbake å gjøre sitt eget helsevesen mer attraktivt for eget helsepersonell. Svenskene kommer ikke lenger. Nå er det spanske sykepleiere som kommer. Hva sier det om det norske helsevesenet? 

Vi er ikke lenger konkurransedyktige målt mot våre naboer. At helsevesenet skulle måtte flagge ut til Kina for å kunne være konkurransedyktig er vel heller lite sannsynlig, eller?

Helsevesenet bruker lønn for å møte konkurransen om ansatte

I motsetning til industrien kommer det offentlige helsevesens største konkurrent og «trussel» fra innsiden – fra norske interessenter, de private helsetjenestene og offshore industrien. Bransjer med mer penger enn det offentlige. Attraktive arbeidsgivere som kan tilby både svært god lønn og svært gunstige arbeidstidsordninger. Man får gjerne i både pose og sekk. Attraktive arbeidstidsordninger er vanskelig for det offentlige helsevesenet å tilby, gitt at dette er en lovpålagt døgnåpen tjeneste som ikke kan velge å lukke dørene klokken16.00.

Ergo sitter det offentlige igjen med lønn som eneste virkemiddel. Helsevesenet trenger ikke å holde kostnadene nede for å ikke bli utkonkurrert av utlandet, slik industrien må. Helsevesenet må tvert om øke lønningene for at nettopp utlandet ikke skal bli mer attraktivt enn Norge, for at norsk helsepersonell (og gjerne litt utenlandsk) skal finne det mest attraktivt å jobbe i det norske offentlige helsevesenet og ikke i private vikarbyråer eller helseinstitusjoner, offshore, eller i Sverige. 

4,4 prosent i frontfagene kan ikke være førende for forventningene til utfallet av forhandlingene i helsevesenet. Prøv heller 8,8 prosent. Oppretthold helsevesenets konkurransedyktighet!