Da nyheten kom om at Helsedirektoratet ikke bare fraråder å legge til rette for abort i primærhelsetjenesten, men også kutter støtten til Sex og samfunns pilotprosjekt, ble jeg sjokkert. Dette er et tilbud som ville gjort en enorm forskjell, særlig for kvinner i distriktene. 

Som helsesykepleier i Røst kommune ser jeg daglig viktigheten av at helsepersonell er tilgjengelig og har tilbudene pasientene trenger – også i distriktene.

Reisen gjør aborten tyngre

For de av dere som ikke vet hvor Røst kommune ligger, som jeg regner med er de fleste av dere, så er det en liten øy ytterst og lengst sørvest i Lofoten, med rundt 470 innbyggere. Øya har ikke forbindelse til fastlandet med bilvei, noe som betyr at vi enten må ta ferge i flere timer over fjorden eller fly til Bodø, som igjen kan ta opptil en time. Begge alternativene har kun avgang en-to ganger om dagen. 

I tillegg kommer faktorer som vær og vind, som i perioder kan gjøre det vanskelig å komme seg til og fra øya. Har vi behov for å oppsøke spesialisthelsetjenesten, for eksempel i forbindelse med en medisinsk abort, er det derfor snakk om minst en dagstur – hvis det i det hele tatt går ferge eller fly.

Jeg sitter ikke her og tror at annenhver innbygger på Røst vil ha behov for medikamentell abort, men statistisk sett vil det være rundt fem i året. Fortjener ikke disse fem personene å oppleve at de blir ivaretatt i et av livets mest utfordrende, smertefulle og ensomme øyeblikk? 

Skal de virkelig behøve å reise inn til Bodø for en pille og litt informasjon, og så vente flere timer på fly eller ferge hjem? Eller eventuelt måtte gjennomgå aborten på et hotellrom helt alene, fordi det er storm og alle avganger er innstilt? Å gjennomgå en abort blir av mange beskrevet som det verste de har gått gjennom. Hvorfor skal vi tilføye ekstra stress og belastning til en allerede sårbar pasientgruppe?

Lavt volum er ingen unnskyldning

Fastlegerådet for Troms og Ofoten har vurdert at det ikke er ønskelig å tilby hjemmeabort i primærhelsetjenesten på bakgrunn av at hver enkelt fastlege vil ha for få tilfeller i året til å opparbeide seg nok erfaring. Med denne logikken skal vel kanskje ikke Røst kommune ha en helsestasjonstjeneste heller da, vi som bare har tre-fire fødsler i året? 

Kanskje vi ikke skal utføre livreddende tiltak i distriktet heller dersom noen skulle få hjertestans. Det skjer jo i hvert fall ikke ofte. Men jo da, vi utfører jo selvfølgelig hjerte- lungeredning når noen får hjertestans. Det er vi faktisk pliktig til. Vi øver også på det jevnlig med dukker og simulering, for så viktig er det.

Og helsestasjonstjenesten skal vi selvfølgelig også beholde på Røst. Den er nemlig lovpålagt, den også. Fastlegerådet argumenterte også med at fastlegene ikke er erfarne nok til å bruke ultralyd, men Sex og samfunn har i over et halvt år tilbudt medisinsk abort uten ultralyd. 

Ethvert argument mot dette tilbudet høres ut som en dårlig unnskyldning for at helsevesenet skal kunne ta minste motstands vei. Og her er det jeg tror dere i Helsedirektoratet og fastlegerådet har misforstått. Abort skal ikke handle om hva som er enklest for helsetjenesten, det skal handle om pasientenes beste. Det er på tide at vi sørger for likeverdige helsetjenester og setter pasienten i sentrum – også i distriktet.