Klagesystemet gjør avviket til pasientens ansvar
Når helseopplysninger kommer på avveie, skal systemet sikre læring og rettssikkerhet. I denne saken ble veien videre lang, uoversiktlig og nesten umulig å følge.
Høsten 2023 ba jeg et helseforetak om innsyn i et helsedokument. Etter tre skriftlige henvendelser og lang ventetid fikk jeg beskjed om at dokumentet var skrevet ut, men blitt borte.
Signalene fra systemet er uklare. Det regionale helseforetakets egne nettsider opplyser at privatpersoner skal motta post via Digipost av sikkerhetshensyn, mens Datatilsynet krever at elektroniske henvendelser skal besvares elektronisk.
Pasienten mister oversikten
For en pasient er det vanskelig å vite hva som faktisk gjelder.
Helseforetaket meldte ikke avviket til Datatilsynet innen fristen på 72 timer, slik regelverket krever. Da jeg klaget, fikk jeg utlevert en kopi i resepsjonen. Saken kunne dermed ha blitt avsluttet, uten at feilen noen gang ble registrert som et avvik.
Min erfaring viser hvor vanskelig det kan være for en pasient å få oversikt, ansvar og retting når systemet selv gjør feil.
Ansvar blir pulverisert
Jeg valgte å følge saken videre. Det ble starten på en lang og uoversiktlig prosess, der ansvar i stor grad ble pulverisert mellom ulike instanser.
Denne typen prosesser er svært krevende. For mange pasienter – særlig de som allerede er i en sårbar situasjon – vil det i praksis være umulig å følge opp en sak gjennom alle instansene.
Dermed oppstår det et gap mellom de rettighetene vi har på papiret og muligheten til faktisk å få dem oppfylt.
Tilliten svekkes
Et velfungerende system for avvik og klager er avgjørende for tilliten til helsetjenesten. Når feil ikke meldes, når ansvar blir uklart og når prosesser trekker ut i tid, svekkes både læring og rettssikkerhet.
Spørsmålet er derfor ikke bare hvordan én sak håndteres, men om systemet i dag er rigget på en måte som faktisk ivaretar pasientene.
1 Kommentarer
Jeanette Møller
,Jeg kjenner meg igjen i debattinnleggets beskrivelse av hvordan ansvaret for å avdekke og følge opp feil i praksis kan bli lagt på pasienten.
Mine saker har blant annet omhandlet spørsmål om urettmessige innsyn i psykiatriske helseopplysninger, misvisende tilgangslogger, manglende utlevering av journalmateriale og journalindeks, samt manglende behandling av krav om retting og komplettering.
Psykiatriske helseopplysninger tilhører de mest sensitive personopplysningene som behandles i helsevesenet. Nettopp derfor er det avgjørende at pasienter har reell mulighet til å kontrollere hvem som har hatt tilgang til opplysningene, hvilke opplysninger som er registrert, og hvordan eventuelle feil blir fulgt opp.
Min erfaring er at dette kan være svært vanskelig i praksis. Henvendelser blir ikke alltid besvart innen frister, saker trekker ut over flere år, og pasienten må selv bruke betydelige ressurser på å dokumentere forhold og følge opp ulike instanser.
Samtidig er saksbehandlingstidene lange. Saker kan bli liggende hos Datatilsynet i lang tid før de eventuelt sendes videre til Personvernnemnda, hvor behandlingstiden også er betydelig. Når spørsmål om innsyn, retting og kontroll med egne helseopplysninger ikke blir avklart før etter flere år av tilsynsmyndighetene, utfordres den praktiske verdien av rettighetene.
Min bekymring gjelder derfor ikke bare mine egne saker, men om systemet i tilstrekkelig grad ivaretar pasienters rettssikkerhet når det oppstår spørsmål om behandling av sensitive helseopplysninger. Rettigheter må kunne håndheves i praksis, ikke bare eksistere på papiret. Jeanette Møller, Innlandet.