Riksrevisjonens konklusjon burde være et tydelig varsel: De kommunale helse- og omsorgstjenestene til eldre er i liten grad dimensjonert for å møte økningen i antall eldre. Det er risiko for svikt i tjenestene.

Da er det urovekkende at regjeringen samtidig varsler at de vil sende på høring et forslag om å oppheve de lovfestede kompetansekravene i helse- og omsorgstjenesteloven.

Kravene sikrer nødvendig kompetanse

Kommunekommisjonens flertall foreslår å oppheve kravene om at kommunene skal ha knyttet til seg lege, sykepleier, fysioterapeut, jordmor, helsesykepleier, ergoterapeut og psykolog for å oppfylle ansvaret sitt. 

Dette handler ikke bare om krav på papiret. Det handler om trygghet i tjenestene. Pasienter, brukere, barn, unge, pårørende og ansatte må kunne forvente at den nødvendige kompetansen finnes i tjenestene.

Riksrevisjonens funn viser at kommunene allerede står i en alvorlig situasjon. Behovene øker, kapasiteten er presset, og mange kommuner planlegger ikke godt nok for framtida. Når det blir flere eldre og kommunene samtidig mangler helsepersonell, blir riktig kompetanse helt avgjørende.

Eldre trenger at noen ser helheten

Forsvarlige tjenester skapes ikke bare av vedtak, planer og gode intensjoner. De skapes i møtet mellom mennesker: i observasjonen som blir gjort i tide, i vurderingen som hindrer forverring, i legemiddeloppfølgingen, i rehabiliteringen, i samtalen med pårørende og i fagmiljøet som gjør at ansatte ikke står alene med vanskelige vurderinger.

Det ser vi ofte i eldreomsorgen. Når en pasient ikke kan forklare smerter, angst eller sykdom, må noen kunne oppdage små endringer og forstå hva de kan bety. Uro kan være smerte. Passivitet kan være sykdom. Funksjonsfall kan være infeksjon, bivirkninger, depresjon eller begynnende delirium. 

Dette krever tid, kontinuitet og kompetanse. Det handler om observasjon, legemiddeloppfølging, ernæring, aktivitet, pårørendesamarbeid, forebygging, rehabilitering og tilrettelegging. Skal flere eldre bo trygt hjemme, må kommunene vurdere mer enn om en oppgave er «utført». Noen må se helheten.

Fleksibilitet må ikke senke kompetansen

Kompetansekravene er viktige. De er ikke bemanningsnormer eller minstekvoter. De sier ikke hvor mange av hver yrkesgruppe kommunene skal ha. De sier at kommunene må ha tilgang til kompetansen innbyggerne trenger.

Hvis et så grunnleggende krav oppleves som for krevende, bør vi ikke først spørre om kravet er problemet. Vi bør spørre om tjenestene er godt nok rigget til å møte behovene Riksrevisjonen nå peker på.

Jeg forstår ønsket om fleksibilitet. Kommunene er ulike, og mange strever med å rekruttere. Oppgaver må organiseres bedre, og kompetansen må brukes klokere. Men fleksibilitet må ikke bli et annet ord for lavere kompetanse. Den må brukes til å bygge bedre lag rundt pasienten, ikke til å gjøre mangelen på fagfolk mindre synlig.

Fagfolk må virke sammen

Et lag i kommunehelsetjenesten består av flere typer kompetanse. Helsefagarbeideren kjenner pasientens vaner og ser når noe ikke stemmer. Sykepleieren vurderer endringer, følger opp behandling og koordinerer. Ergoterapeuten vurderer blant annet funksjon, aktivitet, hjelpemidler, tilrettelegging og hvordan pasienten kan mestre hverdagen best mulig. 

Fysioterapeuten vurderer blant annet fysisk funksjon, fallrisiko og rehabilitering. Legen har medisinskfaglig ansvar. Psykologen bidrar med kunnskap om psykisk helse. Helsesykepleieren møter barn, unge og familier tidlig, følger utvikling, forebygger sykdom og bidrar med viktig kompetanse i en tid der mange barn og unge strever med psykiske plager.

Poenget er ikke at én profesjon alene definerer kvalitet. Poenget er at trygge tjenester trenger ulik kompetanse som virker sammen – rundt pasienten, i hverdagen og når vurderingene blir vanskelige.

Behovet forsvinner ikke

Riksrevisjonens konklusjon handler ikke bare om eldreomsorgen slik den er i dag. Den handler om hvor sårbare tjenestene kan bli når behovene vokser raskere enn kapasiteten. Da bør vi være forsiktige med å fjerne krav som bidrar til at kommunene faktisk bygger opp nødvendig fagkompetanse.

Når et krav fjernes, forsvinner ikke behovet. Det flytter seg. Til pasienten som risikerer dårligere oppfølging. Til pårørende som må kompensere. Til ansatte som står alene med ansvar de ikke har nok støtte til å bære. Til ledere som skal få drift, fag og økonomi til å henge sammen.

Forsvarlighetskravet vil fortsatt gjelde. Men forsvarlighet blir ikke til av seg selv. Den må bygges, ledes, bemannes og støttes. Den trenger tydelige rammer, særlig når kommunene står i press.

Kompetansekrav beskytter ikke bare profesjoner. De beskytter innbyggerne. De beskytter ansatte. De beskytter også ledere som trenger nasjonale minimumskrav å vise til når økonomien strammes inn.

Kravene er ikke et tak. De er et fundament for hele kommunehelsetjenesten. Fjerner vi kompetansekravene, fjerner vi ikke kompetansebehovet. Vi risikerer bare å gjøre svikten mindre synlig – helt til den rammer pasienter, pårørende og ansatte som står nærmest.