I 2009 studerte jeg sykepleie. Den dagen Bjarne Håkon Hanssen gikk av som helseminister, skrev jeg eksamensoppgave om «rett behandling – på rett sted – til rett tid». Jeg var student og tenkte ikke så mye over formuleringen. Den virket fornuftig.

Sytten år senere, etter å ha jobbet i stat, kommune og fylkeskommune, opplever jeg at den samme setningen peker på en av velferdsstatens største utfordringer: Vi er fortsatt ikke enige om hva som er «rett sted». 

Har vi da de riktige verktøyene for samhandling?

Samhandling krever mer enn koordinering

Samhandling har blitt et av de mest brukte ordene i offentlig sektor. Samtidig viser både erfaringer, forskning og Riksrevisjonens undersøkelser at vi sliter med å få det til. Konklusjonen er alvorlig: Statlige tiltak har hatt begrenset virkning på samhandlingen. Tidligere ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet Petter Øgar skriver i en kronikk i Aftenposten at helsereformutvalget bør komme opp med ganske andre løsninger enn de som ikke har virket i 20 år.

Det mest interessante er likevel ikke hva som mangler av strukturer og virkemidler. Det er hvorfor problemet vedvarer.

For samhandling handler ikke bare om å utveksle informasjon eller koordinere møter. KS beskriver det som evnen til å arbeide integrert mot felles mål på tvers av sektorer. Ord som felles forståelse, helhetlige perspektiver og mennesket i sentrum er honnørord som går igjen. Nettopp der møter vi utfordringen.

Systemene trekker i ulike retninger

Helse, skole, barnevern, Nav og kommunale tjenester styres av ulike lovverk, budsjetter, fagtradisjoner og mål. Vi forventer at de skal opptre som én helhet, samtidig som vi organiserer dem som separate systemer.

Det er her forskeren Erlend Vik mener mye av samhandlingsdebatten går feil. Vi snakker ofte om samhandling som om utfordringen handler om manglende koordinering eller vilje til samarbeid. Men ifølge Vik er problemet dypere. Ulike tjenester er bygget på ulike forståelser av hva oppdraget deres er, hva som er viktig kunnskap, og hva som er gode løsninger.

Skolen skal først og fremst fremme læring og utdanning. Spesialisthelsetjenesten skal utrede og behandle sykdom. Barnevernet skal ivareta omsorg og beskyttelse. Disse systemene har utviklet egne språk, kulturer og profesjonelle tradisjoner. Samhandling handler kanskje derfor ikke om å kople sammen like aktører, men om å bygge broer mellom ulike verdener.

Profesjonene forstår barn ulikt

Profesjonskulturer bidrar til utfordringer for effektivt tverrprofesjonelt samarbeid, ifølge den Canadiske forskeren Pippa Hall. Hall peker på at profesjonsgrupper ofte har ulike forståelser av både problemer og løsninger, mens den britiske forskeren Claire Cameron viser at manglende innsikt i hverandres arbeidsformer er en av de viktigste barrierene for samhandling.

Helse og oppvekstsektoren illustrerer dette godt. Ta skolen som et eksempel. Tradisjonelt har skolen forstått sitt samfunnsoppdrag som læring, undervisning og kunnskapsutvikling. Psykisk helse og behandling har vært sett på som helsevesenets ansvar. Samtidig vet vi fra forskning at psykisk helse og læring er tett sammenvevd. 

Folkehelseinstituttet og Utdanningsdirektoratet har over flere år vist hvordan psykisk helse påvirker læring, tilhørighet og gjennomføring i skolen, og hvordan skolen samtidig er en av de viktigste arenaene for å fremme psykisk helse.

Likevel oppstår det ofte friksjon når helsefeltet beveger seg inn på oppvekstfeltet. Ikke fordi noen av de ikke ønsker det beste for barna, men fordi systemene tolker oppdraget forskjellig. For skolen kan spørsmålet være hvordan eleven skal mestre skolehverdagen. For helsetjenestene kan spørsmålet være hvilken behandling eller diagnose som er nødvendig.

Broene må bygges mellom forskjellene

Den samme spenningen finner vi mellom spesialisthelsetjenesten og kommunale tjenester. Spesialisthelsetjenesten er i stor grad organisert rundt utredning, diagnostikk og behandling. Kommunene arbeider ofte bredere og mer kontekstuelt, med fokus på relasjoner, familie, nettverk, mestring og hvordan man fungerer i det daglige. Når disse perspektivene møtes, oppstår det lett uenighet om både problemforståelse og ansvar.

Vik argumenterer for at vi ikke kommer videre ved å late som disse forskjellene ikke finnes. Tvert imot. Samhandling lykkes først når vi erkjenner forskjellene, forstår dem og lærer å arbeide på tvers av dem.

Tilbake til slagordet fra 2009: «rett behandling – på rett sted – til rett tid».

Da handler kanskje ikke samhandling om flere møter, flere planer eller flere reformer. Da handler det om noe langt vanskeligere: å bygge broer mellom systemer som er skapt for å tenke forskjellig – og samtidig bygge dem sammen med menneskene og arenaene som skal bære dem.

For barn og unge er utfordringen sjelden mangel på tjenester. Utfordringen er mangel på sammenheng.

Og kanskje er det derfor spørsmålet fortsatt står ubesvart, 17 år etter at jeg skrev eksamensoppgaven:

På rett sted – ifølge hvem?