Tre dager med profesjonskamp i mediene
Denne uken blåste NRK liv i profesjonskampen mellom sykepleiere og helsefagarbeidere igjen. Rikskringkasteren hevdet at Norsk Sykepleierforbund fikk helsefagarbeidere ut av sykehusene gjennom et landsmøtevedtak.
Mandag var helseminister Jan Christian Vestre på besøk på sykehuset i Levanger og traff helsefagarbeiderlærlinger med NRK til stede. Det utløse tre dager med diskusjoner i mediene rundt helsefagarbeidere, sykepleiere og et visst landsmøtevedtak fra Norsk Sykepleierforbund (NSF) i 1989.
Les mer om Loen-vedtaket her.
Mandag: Lanserer Loen-vedtaket
Det startet mandag med helseminister Vestres utspill i NRK i forbindelse med besøket.
Han mente helsefagarbeidere har blitt oversett og må få utføre flere oppgaver ved norske sykehus.
– Jeg mener det var galt i sin tid å legge et løp der vi skulle ha færre helsefagarbeidere på sykehusene våre, sa Vestre til NRK.
Og så fulgte statskanalen opp ved å dra opp det såkalte Loen-vedtaket fra 1989:
«Bakteppet for signala frå statsråden er blant anna eit historisk og mykje omtalt vedtak gjort av Norsk Sykepleierforbund på eit landsmøte i Loen så langt tilbake som i 1989. Vedtaket slo fast at berre offentleg godkjente sjukepleiarar skulle vareta pasientbehandlinga på sjukehus. Det reduserte i praksis rolla til helsefagarbeidarar i spesialisthelsetenesta», skrev NRK.
Mot slutten av saken slipper NRK til nestleder Kai Øyvind Brenden i NSF. Han sier at Loen-vedtaket bare slo fast at helsetjenesten må ha sykepleiere med ansvar for sykepleiertjenesten.
NRK skriver også at forbundet mener det er plass til flere helsefagarbeidere på sykehusene. Men lesere som ikke får med seg hele saken, kan sitte igjen med inntrykket av at et landsmøtevedtak startet konflikten.
Tirsdag: Skylder på Loen-vedtaket
Tirsdag fulgte lokalavisen Innherred opp med en leder med tittelen «Sykepleiervedtak svekket sykehusene».
«Et vendepunkt for norske sykehus kom med det såkalte Loen-vedtaket i 1989», skriver redaktør Espen Leirset.
Og så forklarer han at bakgrunnen for vedtaket var et ønske om å styrke sykepleierne:
«Sykepleierne skulle ha mer ansvar og gjøre mer av pleien selv. Arbeidsdelingen med at sykepleiere hadde ansvar, mens hjelpepleiere gjorde mye av den daglige pleien, ble svekket. Selv om det ikke sto at hjelpepleiere skulle bort, førte tankegangen til at færre ble ansatt. Over tid ble sykehusene dominert av sykepleiere, og helsefagarbeiderne forsvant nesten fra sykehusene.»
Hadde landsmøtevedtaket hatt så mye å si for helsepolitikken, ville vel NSF kunne kalt seg et politisk parti.
Og at det kanskje kunne finnes økonomiske årsaker til at sykehusene gikk over til å ansette sykepleiere fremfor helsefagarbeidere, for dermed å kunne få ansatte som kunne utføre flere oppgaver, blir ikke nevnt.
Onsdag: Peker på økonomi og effektivisering
Onsdag fulgte Innherred opp med et leserinnlegg fra fylkesleder Kenneth Sandmo Grip i NSF Trøndelag.
«At avisa benytter satsningen på andre faggrupper i helsevesenet til å late som det foregår en profesjonskamp, er trist lesning», skriver han.
«Når avisa Innherred roter rundt i NSFs ulike landsmøtevedtak, så er det interessant at Loen og 1989 kommer opp. Saken gjaldt utviklingen av det norske helsevesenet og krav til kompetanse. Det er riktig. En argumenterte for at når kompleksiteten i helsetjenestene økte, liggetiden gikk ned og behandlingen en kunne tilby, var så vidt omfattende, så burde et svært kort pasientmøte med spesialisthelsetjenesten være fylt av høy kompetanse.»
Vedtaket var altså, som nevnt av Brenden, at sykepleiere skulle være ansvarlige for sykepleietjenesten.
«Og så regner vi med at også avisa Innherred vet at NSF ikke styrer eller har ansettelsesmyndighet i norsk helsevesen. Hadde det vært så vel som at de vedtak NSF fattet, fikk direkte innslag i tjenestene, så er vi ganske sikre på at mangelen på kompetent personell hadde vært vesentlig mindre», skriver Grip.
Han avslutter med å peke på økonomien og effektiviseringen:
«I en tid der man stadig vekk behandler flere med enda mer avanserte metoder samtidig som budsjettene ikke har økt tilsvarende aktivitetsnivået, blir våre ledere dermed nødt til å prioritere hardt de yrkesgruppene som kan ta «alt» rundt pasienten.
For det er det som har skjedd: De øvrige gruppene er effektivisert bort i helsebudsjetter som på ingen måte tilsvarer behovet i en tid der behandlingsmetoder stadig utvikles og blir dyrere. Det er altså politisk vedtatte budsjetter som har ført til at det nå finnes færre ansatte med fagbrev, ikke NSFs landsmøtevedtak. Uansett hvor og når landsmøtet ble avholdt».
8 Kommentarer
UA
,Bifalles! Ønsket om å få helsefagarbeiderne inn for fullt i sykehusene igjen er KUN basert på økonomi, og den manglende viljen til å "lokke" sykepleiere med anstendig lønn. Kan gjette at ved fravær av sykepleier ved kortvarig sykdom så leies det inn helsefag, noe som medfører merarbeid for sykepleierne med bl.a økt ansvar. Vestre er dessuten uegnet til å være helseminister, har null relevant utdanning og praksis. Aldri tilfeldig timing av utspill heller, dette er for å påvirke lønsoppgjøret.
Nina
,I 1989 het det Hjelpepleier.
Hjelpepleier utdanningen dengang var bedre enn dagens helsefagutdanning, spør du meg.
I praksis opplevde ikke jeg noe professjonskamp. Vi samarbeidet, og gjorde oppgavene som ble fordelt til oss.
Soland
,Helt enig
Hjelpepleierutdanningen før var en god utdanning.
Arbeidet ble fordelt og vi samarbeidet for å komme i mål
Torbjørn Bakken
,Jeg er lei denne profedsonskampen. Det er stor mangel på personell og spesialiserte yrkesgrupper kan ikke og bør ikke gjøre alt. Helsefagarbeidere er en viktig resSurs som avlaster andre yrkesgrupper, slik at man kan gjøre de oppgaver man er nødt til å gjøre.
Slutt å sette yrkesgrUpper opp mot hverandre. I hverdagen klages det på at man ikke har tid til de oppgaver som bør prioriteres. JA TIL MANGE NYE HELSEFAGARBEIDERE I SYKEHUS.
signe knutsen
,Takk. Du har helt rett, Kanneth!
Sven-Tore Dreyer Fredriksen
,Jeg synes det er merkelig å kalle dette en profesjonskamp. Sykepleiere er vel knappest en profesjon og helsefagarbeidere, med videregående skole, hverken er eller fyller noen av kriteroene for å være en profesjon. Hva er da hensikten med å benytte et slikt begrep, manipulering kanskje? I alle fall må det vel være en forskjell på å være et universitetsfag og det å ha videregående skole
Heidi Grande
,Ministre fra Arbeiderpartiet vil desverre alltid fronte fagarbeidere og samtidig tone ned betydningen av høgskoleutdannede yrkesgrupper. Hvis ikke, risikerer Arbeiderpartiet å miste både økonomisk støtte og velgere fra LO. Det holdes det liv i myten om at den ene gruppen ikke vil ikke den andre vel. Og altfor ofte gis det inntrykk av at helsefagarbeidere og sykepleierne har så like ansvars- og arbeidsoppgaver at lønn for utdanning/ kompetanse, ansvar og type arbeid er underordnet. Vi burde forvente at enhver statsråd forholder seg nøytral overfor de forskjellige yrkesgruppene for å sikre at arbeidet blir utført faglig forsvarlig, samtidig som arbeidsmiljø og lønn kan forsvares sammenlignet med andre sektorer.
Jane
,Profesjonskamp er et begrep som brukes som hersketeknikk i politisk fora. Før jeg ble sykepleier, tok videreutdanning i palliasjon og nå på slutten av masterstudie var jeg hjelpepleier. I løpet av min 30 årige karriere innen sykepleiefaget har jeg sett samarbeid på nært hold. Denne såkalte "kampen" dreier seg egentlig om oppgavedeling i helsesektoren. Det handler om å sette rett person til riktige oppgaver, det er et lederansvar, som bør foregå i tett samarbeid med sykepleierne. Jeg har sett flere ufaglærte, hjelpepleiere og omsorgsarbeidere blitt kalt inn på teppet for feilgrep. Som sagt et lederansvar, for hva kan de forvente? At de gjør riktig fordi de et blitt bevilget oppgaven etter å ha fått opplæring i avdelingen? Mange tør ikke si nei til oppgaver de blir satt til og noen er overivrig og uten tilstrekkelig kunnskap som kan reflektere handlingene. Det bør gå opp et lys for leder når de vet dette. For det eneste vi kan forvente er at de utfører de oppgavene de er utdannet til. Det er dessuten stor mangel på verdier som respekt og ansvar å sette en assistent eller en helsefagarbeider til oppgaver uten faglig bakgrunn. Når noe går galt, hvem skal da ta støyten? Det bør kanskje reflekteres mer over siden det da er pasienten som blir skadelidende.