Jøss, her er et sjeldent våkent menneske! Takk for en rett på spiker- artikkel! NSF sentralt: les denne artikkelen 10 ganger, så begynner dere å handle!
Begynn å se på ledelsen på sykepleier- utdannings institusjoner, de som bør være gode forbilder gjennom sin ledelse.

Hilde Grunn Vasli har skrevet et meget viktig innlegg.
Men Nye arbeidsmiljøloven om det psykososiale arbeidsmiljø fra 1.1 26 skal nå tydeliggjøres. Viser til utdypning på Arbeidstilsynets nettside. Her er og to opptak av nylig webinar på 30 minutt med gode samtaler.
De viktigste at arbeidstagere har rett til og krav pån*medvirkning til *kartlegging.
I samarbeid med Arbeidsledelsen.
Miljøet skal være forebyggende og se på faktorer som kan skade arbeidshelse og arbeidsglede. Dette må kartlegges og være i årshjul.
Ikke bare fysisk risikoer,men også emosjonelle påkjenninger som er langvarige skal med.
-Hva kan endres med tid, ressurs og organisering og andre tiltak?
Med andre ord lage buffere som forebygger slitasje.

Denne artikkelen traff meg virkelig. Dette har jeg selv kjent personlig på kroppen. Hvordan jeg som menneske følte meg alene og tidvis brutt ned psykisk, med en leder som peker tilbake på meg selv da jeg varslet, for hen var en del av ukulturen og problemet. I tillegg fortalte hen videre at jeg hadde varslet, slik at min situasjon ble om mulig enda verre blant mobberne i arbeidslaget.
Jeg ble fortalt av avdelingene rundt at dette var en arbeidsplass flere hadde forlatt før meg av samme grunn; mobbing, utestengelse og baktaling. Jeg fikk heldigvis sagt opp og fikk ny jobb før det gikk for langt, jeg vurderte å anmelde, men det er tøft å skulle stå i alene og jeg var glad for å legge det hele bak meg. Dog var jeg sykemeldt den siste tiden i oppsigelsen da jeg opplevde å være "fritt vilt" fordi jeg likevel skulle slutte. Jeg var i ferd med å gå helt i oppløsning og fastlegen skjønte det i tide, og sykemeldte meg siste måneden. I etterkant har jeg fått høre at historien er at jeg var problemet og en feilansettelse. Ingen ansvarliggjøring, læring eller beklagelse.
Hele situasjonen har gjort noe med meg både som menneske og medmenneske. Jeg hadde heldigvis familie, gode venner og fastlege jeg snakket med. Det er skikkelig tungt å tenke på at noen står i tilsvarende situasjon alene uten gode mennesker de kan snakke med og hjelpe dem opp.

Vaseli skriver meget godt. Alt er gjenkjennbart.
Jeg viser til boka jeg har skrevet om min egen historie: SVIK - en historie om mobbing på arbeidsplassen.

Dette har jeg og flere på min arbeidsplass kjent på kroppen. Resultatet? Sykemeldinger uten oppfølging fra leder og oppsigelser. Ingen beklagelser. Ingen forsøk på å reparere relasjonene. Bare stillhet.

Det oppleves som svært urettferdig at leder helt enkelt kan misbruke sin stilling til å omskrive og bagatellisere faktiske hendelser. Det er umåtelig vondt når leder legger problemene over på de som våger å si ifra istedenfor å ta ansvar for det arbeidsmiljøet og den fryktkulturen som leder har skapt på avdelingen over ett tiår. Og det er absurd at feighet blir forkledd som lojalitet og vist frem som et godt eksempel på hva leder forventer av sine ansatte. Dette skjønner alle. Når NSF tillitsvalgte i tillegg velger å lyve i stedenfor å gjøre det hun er valgt til, nemlig å støtte de som faktisk tør å gi beskjed så kjenner man på et enormt svik. Jeg tenker det sier litt om den store påkjenningen en slik ledelse har påført sine ansatte over flere år når man søker nye stillinger med utgangspunkt i hvor avdelingen ligger ifht den tidligere arbeidsplassen, når man lurer på om man kan fortsette å jobbe ved den samme klinikken ettersom man da opplever at den forrige lederen blir for nært og når det er en stor påkjenning å åpne jobbmailen. Vi er flere som fortsatt sliter psykisk. Vi er flere som ikke klarer å svare på meldinger fra kolleger fordi vi ikke lenger vet hvem vi kan stole på. Ledelsen og NSF tillitsvalgte burde skamme seg. Men gjør de det? Nei. For det vanker ros og belønning til ledelsen for gode resultater - og de tar gledelig imot applausen. Med feige ansatte i ryggen. Og ofrene som tilskuere. Jeg blir helt matt av dette.

Her må helseforetakene tenke nytt. Spesialister som utmerker seg særlig innenfor sitt fagfelt må få lov til å fokusere på arbeidet sitt uten at dette innebærer personalansvar for dem. Det kan gjøres omstruktureringer som ikke fratar disse spesialistene den statusen som ligger i de nåværende høyere stillinger. Se til ingeniørbransjen. De setter ikke sine beste ingeniører til å ha personalansvar. Dårlig ledelse koster og i verste fall kan det koste liv. Dette vet vi. Gjør noe. Hilsen en sykepleier.

Dette problemet går også veldig utover holdninger mot pårørende som jeg virkelig har fått kjenne på som pårørende og brukere. Her er ett alvorlig problem innad i Helse og omsorg på alle områder . Tusen hjertelig takk for innlegget.mvh Magne

Takk for at dere skriver om dette!
Det er så gjenkjennelig. For meg ligger dette langt tilbake i tid. Men jeg har kjent på belastningen av å varsle- Liten støtte/ bortforklaringer av ledelsen. Og null støtte fra NSF! For meg ble redningen å skifte jobb- m

«Et utrygt arbeidsmiljø gjør folk syke», skriver artikkelforfatteren. For mange er det ikke en påstand – det er en erfaring.
Bak formuleringen «utrygt arbeidsmiljø» skjuler det seg ofte noe konkret: eksempelvis ledere som ikke tåler motstand. Møter hvor kritiske spørsmål møtes med tydelige artefakter, latterliggjøring eller taushet. Ansatte som får tilbakemeldinger om egen utilstrekkelighet – ikke nødvendig vis direkte, men via kollegaer. Ansatte som blir satt under spesiell «oppfølging». Dette skaper en kultur hvor det er tryggest å tie.
Dette er ikke enkeltstående hendelser. Det er mønstre.
Dersom flere ledere over tid beskriver det samme – mangel på psykologisk trygghet, uforutsigbarhet, offentlig kritikk og fravær av reell dialog – er det ikke lenger snakk om «opplevelser». Det har det blitt et stort arbeidsmiljøproblem.
Og konsekvensene er reelle.
Folk blir stille. De slutter å si ifra. De dobbeltsjekker alt de gjør, ikke for kvalitetens skyld, men fordi de mister troen på seg selv. Noen blir sykmeldte. Andre slutter. Ikke fordi de ikke tåler krav, men fordi de ikke tåler måten de blir møtt på.
Det alvorligste er kanskje ikke at dette skjer – men at det får fortsette.
Varsler sendes. Kommunikasjon opprettes, men mest for å følge prosedyren. Varslet lukkes mest trolig uten tiltak. Og signalet til organisasjonen ansatte er tydelig: Dette er ikke noe vi har vilje til å tak i.
Da blir utryggheten systemisk.
I helsetjenesten snakker vi mye om pasientsikkerhet. Men vi snakker for lite om at dårlig ledelse også er en risikofaktor. Ikke bare for ansatte – men for kvaliteten på tjenestene.
Et trygt arbeidsmiljø er ikke «kjekt å ha». Det er en forutsetning for faglighet, samarbeid og forsvarlig drift.
Spørsmålet er ikke om utrygge arbeidsmiljø gjør folk syke.
Spørsmålet er hvorfor vi fortsatt aksepterer ledelse som skaper dem.

Takk til Skriver, for en meget aktuell artikkel. Synes som om det bare blir flere og flere av disse lederne som når de får makt, endrer seg til Troll overfor sine ansatte.
Mitt råd er : Finn deg en ny arbeidsplass. Ikke stå i det for lenge, da blir du skadet og når du så skal begynne hos en ny arbeidsgiver, følger ryktene deg. Du klarer ikke flere slike krenkende ledere.

Endelig noen som setter søkelys på det som kanskje er en av de største underliggende årsak til mistrivsel og sykefravær i helsevesenet og arbeidsliv generelt.

Skribenten har åpenbart truffet særdeles viktige punkter.
Motpolen til innholdet i innlegget er kartlegging risikovurdering og utarbeidelse av handlingsplaner, bruk av HMS-grupper og Arbeidsmiljøutvalget.
Vernetjenetjenesten må få er betydelig større løft og tydeligere retningslinjer for utøvelsen av rollen.

Arbeidsgivers plikt til opplæring må tas opp i Arbeidsmiljøutvalget og settes en standart i hht. loven og forskrifter.

Snakk om å treffe sant på hvert punktet i innlegget ditt. Har opplevd det du beskriver her, på alle nivåer, bl.a av de som har ansvar eller bør ta ansvar i sine posisjoner de sitter i. Hjerteskjærende å oppleve et umenneskelig system/ opplegg hvor de fleste jobber med mennesker i alle ledd, men noen er ulver i hvitt påkledning eller velger åpenbart å stå på en bias/ feil side i saker som handler om mobbing og trakassering på arbeidsplass! De er der for pynt og har ingen backbone. Ved varsel, er det Bare unyttige samtaler fram og tilbake,og de understreker fra begynnelsen av og gang på gang at de skal" ta være på den" som har ondskap tendens mot andre! Hva endrer arbeidsmiljøloven i det hele tatt? Hvem følger det eller gjør noe med det?

Det er ikke bare ledere som har skylda her.
Jeg vil påstå at i helse "vesenet" finnes det noen uhyggelige vesen, som aldri burde fått godkjenning som helsearbeidere - for skjønner de ikke sine egne destruktive hsndlingsmønstre kan de rett og slett ødelegge liv.
Helsetjenester skal ansette folk som har et solid etisk grunnlag og skal jobbe for å redde liv i høyst mulig grad !

Hva om det er leder som er utøver, og som fremprovoserer splid og ukollegial atferd?
Hvordan skal man da gå.. Ingen er perfekte man kan trå feil også ledere, men ikke akseptabelt med gjentakende atferd skjult bak styringsrett.

Godt skrevet med gode refleksjoner omkring et høyaktuelt tema. Skal vi møte fremtidens utfordringer med flere oppgaver og rekrutteringsutfordringer, må vi ha det godt og trygt på jobb. Vi har mye å gå på å skape psykologisk trygge arbeidsmiljø, være modige ved å forsvare det som blir «usynlig» trakassert, sto opp mot urett og ta inn over at det er noe som heter «etikk», «moral» og «folkeskikk». Det er håp, og muligheter, fremover, men da må vi handle og bevege oss vekk fra «stille aksept». Ta gjerne i bruk metoder som: «Arbeidslivets ABC for god psykisk helse» på egen arbeidsplass

Takk for flott innlegg. Veldig godt skrevet! Det beskriver min aktuell situasjon på jobb. Jeg ble fratatt mine oppgaver, fratatt all ansvar, med begrunnelsen at jeg er for god og andre må lære. Oppgavene mine ble tildelt andre og nå er jeg stemplet som ufleksibel. NSF sier man må være robust. Situasjonen har vart i 1,5 år. Helsen blir bare dårligere da måten jeg ble behandlet på brøt med helt ned psykisk. Fra å ha full kontroll og gode resultater på jobb til arbeidsledig og AAP. Lite sannsynlig at jeg klarer å fungere som før. De brakk meg helt. Og de er mange, fra alle kanter og nivåer: leder, mellomledere, rådgivere, kollegaer, HR, BHT…

Hvem hjelper oss utsatte ? Jeg har vurdert å ta livet mitt en periode. legen min henviste meg til dps, men fikk avslag. Jeg tok da kontakt med PHT i kommunen, med BHT, gikk på mesringskurs, så innlagt på attføringssenter . Alt dette tok over et år. Jeg står nå fortsatt i samme situasjon, ingen endring , bare forverring, fordi nå har jeg også NAV, NSF, HR over meg med pisken og det gjør helsa mi verre. Ekstrem frykt og trakassering. Hjelp!

Enig..leder må ta mer ansvar

Godt med de som ser helheten og våger å sette ord på det!

Jeg har erfart i min lange arbeidslivet her, at de som er nye, lite nettverk på jobb, har små stillinger, avhengig av ekstra vakter, vikarer og de som kommer fra andre kulturer mest fra Asia og Afrika blir mest utsatt for mobbing på jobb.
De som har behov for å mobbe er stort sett nærhet til sjefen, har en aller annen grunn skaffet seg noe makt posisjon på jobb, står nært til tillitsvalgte eller verneombud. Det kan hende at tillitsvalgte og verneombud selv mobber i skjult og profesjonell måte uten man kan avsløre bekrefte. Det er nesten umulig å bekrefte mobbingen og å få seg trodd på når man blir mobbet av slike mennesker som utøver det i skylt og har støtte fra de som har makt.
Da den som blir mobbet må stå i den vonde situasjonen alene. Det er veldig kjent når man gir beskjed om mobbingen hører man " jeg tror du misforstår"
Så den som mobber flytter fokus fra sin uetisk oppførsel over på andre sin forståelse. Det er ikke galt egentlig med andre sin forståelse, men det er veldig galt med den holdningen.
Hvordan man kan skylde på forståelse; når øynene ser blikk mimikk, kroppsspråket,
Når ørene hører den sarkastiske tonen og indirekte stygge kommentarer om andre sin kultur, når du observerer at de overser deg, nekter din eksistens (som er fundamentalt behov for alle mennesker), når du ikke blir inkludert fellesskapet og baksnakking foregår....
Når du sier "du misforstår" da sier du til din kollega; at din øyne ser feil, du hører feil, du er dumt og mentalt syke slik at du tolker alt dette feil. Da man må ikke jobbe som sykepleier når en har en slik " misforståelser"
Hvordan blir man en god sykepleier når man har problemer med sin forståelse?
Det er ikke nok man blir mobbet, men i tillegg blir du en som har problemer med sin forståelse.
Når du klager mobbing på jobb spør de etter bevis. Hvordan kan man bevise når mobberne bruker sin faglig kompetanse, sin mentalitet, sin makt posisjon til å manipulere andre, til å skjule sin ond tilnærming usynlig. Når en reagerer på det blir det den som reagerer problematisk person, eller en sårbar person, misforstår beskylder andre for noe som ikke eksisterer. Da må jeg være mentalt syke for at alt dette er bare opplevd av meg tolket av meg som ikke finnes. Når du går videre til diskrimineringsnemda, blir man diskriminert der og. De tror ikke på deg, vil ha bevis de spør etter en slik bevis som ikkje kan bevises. Å bevise det som de krever for å bli trodd på, må man da gå på jobb med video hele tiden for å filme hva foregår egentlig i det miljøet og vise den nonverbale kommunikasjonen og baksnakkingen. Hvis du prøver å gjøre det, da er du allerede blitt syk, og du blir skyldige som driver med sånne ting. Hvordan skal man bekrefte mobbingen? De som mobber er ikke dumme, de vil ikke bli tatt, de utøver det profesjonelt måte uten å bli avslørt og de skaffer seg et nettverk av makt mennesker som kunne beskytte dem.
Hele systemet står sammen for å nekte, og diskrimineringsnemda diskriminerer deg. Man kommer ingen vei, blir syk og gir opp. Det er derfor de som mobber fortsetter å mobbe, fordi de får ikke konsekvenser, de som blir mobbet får konsekvenser.
Når du nekter forsvinner ikke mobbing , tvert i mot øker enda mer og de som mobber får enda mer makt.

Jeg sier bare AMEN! Jeg kunne ikke ble mer enig med denne artikkelen. Tusen takk for inslag