Aud levde med smerter, pustevansker og traumer. Kristian fikk avslag på behandling gang på gang. Lars mistet oppfølgingen som hadde hjulpet ham i flere år.

Nå advarer Statens undersøkelseskommisjon for helse- og omsorgstjenesten (Ukom) mot et helsevesen som ikke er godt nok tilpasset mennesker med alvorlig rusavhengighet og sammensatte helseproblemer.

«Når rusen definerer helsehjelpen»

I rapporten «Når rusen definerer helsehjelpen» beskriver Ukom hvordan pasienter med behov for hjelp på flere områder samtidig kan bli stående mellom ulike tjenester.

Ifølge rapporten opplever flere at ansvaret flyttes mellom tjenester, og at ingen har oversikt over hele situasjonen.

– Vi ser en risiko for at rusmiddelavhengigheten kan overskygge andre helseproblemer, sier Ukom-direktør Andres Neset.

Han mener den største pasientsikkerhetsrisikoen er at pasientene blir stående mellom tjenester som hver for seg ser deler av problemet, men der ingen tar ansvar for helheten.

– Når rusmiddelavhengighet, psykisk sykdom, somatisk sykdom, smerter, traumer og sosiale belastninger behandles hver for seg, risikerer pasienten å ikke få virksom hjelp på noen av områdene.

Sykepleierne er tett på

– Hva må sykepleiere gjøre annerledes i morgen for at færre pasienter skal oppleve det Aud, Kristian og Lars gjorde?

– Sykepleiere møter ofte pasientene tett på hverdagen. De kan derfor ha en nøkkelrolle i å oppdage funksjonsfall, endringer i helsetilstand og brudd i oppfølgingen, sier Neset.

Han mener ikke sykepleierne kan løse dette alene.

– Det er et systemproblem. Men sykepleierne kan spille en viktig rolle. Det viktigste sykepleiere kan gjøre i morgen, er å se rusmiddelavhengigheten som én del av et samlet sykdomsbilde – ikke som forklaringen på alt, sier han.

Aud døde med følelsen av ikke å bli hørt

Én av pasientene i rapporten er Aud.

– Livshistorien hennes med rus og vold overskygget alt annet.

Slik beskriver pårørende møtene mellom Aud og helsetjenestene.

Aud vokste opp med rus og vold rundt seg. Som voksen utviklet hun rusavhengighet og fikk etter hvert plass i legemiddelassistert rehabilitering (LAR).

Livet ble mer stabilt. Hun kjøpte bolig og fikk bedre kontroll på økonomien. Samtidig levde hun med sterke smerter, pustevansker og psykiske belastninger etter mange år med vold og tap.

Ifølge rapporten opplevde hun aldri å få god nok hjelp for verken traumene eller de fysiske plagene.

Hun møtte sjelden opp til avtaler og var vanskelig å få tak i. Likevel beskriver pårørende en kvinne som følte seg sviktet av helsevesenet.

Aud døde i 60-årene av en luftveisinfeksjon.

Vil ha mer aktiv oppfølging

– Hvis du kunne endret én ting i helsevesenet i morgen for denne pasientgruppen, hva ville det vært?

– Jeg ville endret måten tjenestene reagerer på når pasienter faller ut, sier Neset.

– I stedet for å avslutte eller vente på ny henvisning bør uteblivelse, manglende respons eller økende ustabilitet utløse mer aktiv oppfølging.

Selv om dette kanskje enkelt ut, vil det ifølge Neset kreve en annen organisering.

– Tjenestene må ha rom for oppsøkende arbeid, fleksible avtaler, samarbeid med lavterskeltilbud og raskere involvering på tvers av fagområder og tjenestenivå.

Kristian fikk avslag gang på gang

Kristian hadde psykiske vansker allerede som barn.

I ungdomsårene utviklet han alvorlig rusavhengighet, og han ble innlagt på sykehus og i psykisk helsevern gang på gang.

Som 19-åring søkte han om plass i LAR.

Han fikk avslag.

Begrunnelsen var blant annet at han måtte utredes for psykisk sykdom først.

Samtidig mente tjenestene at den pågående rusbruken gjorde en slik utredning vanskelig.

Resultatet ble at han verken fikk den psykiske behandlingen eller LAR-tilbudet han søkte om.

Pårørende og kommunale tjenester forsøkte flere ganger å hjelpe ham gjennom nye søknader og klager.

Avslagene ble stående.

Kristian døde som ung.

Fleksible løsninger må til

Mange av pasientene i rapporten møtte ikke opp til avtaler eller svarte ikke på telefon.

– Bør helsetjenesten bli flinkere til å oppsøke pasientene i stedet for å vente på at pasientene kommer til tjenestene?

– Det handler om å skape mer fleksible løsninger. Dagens tjenester bygger ofte på en forutsetning om at pasienten selv bestiller timer, møter opp, svarer på telefon og formidler informasjon mellom aktører. For mange med alvorlig rusmiddelavhengighet og samtidige psykiske eller somatiske lidelser er dette lite realistisk, sier Neset.

– Systemet må utformes for å møte pasientene på deres premisser.

Lars mistet oppfølgingen

Den tredje pasienten i rapporten er Lars.

Han hadde lenge god kontroll på rusproblemene sine gjennom LAR.

Da han flyttet til et annet helseforetak, endret situasjonen seg.

Rapporten beskriver et behandlingsforløp preget av ulik praksis, skiftende behandlere og konflikter mellom pasient og tjenesteapparat.

For Lars fikk manglende kontinuitet store konsekvenser.

Hvorfor blir ikke problemene løst?

– Rapporten beskriver mange av de samme utfordringene som Helsetilsynet, Riksrevisjonen og andre har pekt på i flere år. Hvorfor ser vi de samme problemene år etter år uten at de blir løst?

– At flere offentlige etater peker på de samme utfordringene gir et tydelig signal om at det må settes inn tiltak som kan forbedre helse- og omsorgstjenestene til pasienter med alvorlig rusmiddelavhengighet. Samtidig viser det at forbedringsarbeid er kontinuerlig arbeid som vi ennå ikke er i mål med, sier Neset.

Han legger til:

– Vi peker på systemforhold som gjør det vanskelig å gi helhetlig hjelp til pasientgruppen.

Ansvaret må avklares

– Hvem mener Ukom bør ha hovedansvaret for disse pasientene?

– Dette er pasienter som ofte har behov for tjenester fra flere: både kommunale tjenester, fastlege, LAR, psykisk helsevern, somatiske tjenester og lavterskeltilbud, sier Neset.

Han forteller videre at når ansvaret blir delt opp, oppstår det risiko for at ingen tar ansvar for helheten.

– Vi anbefaler derfor at helseforetak og kommuner må avklare ansvar mer forpliktende rundt den enkelte pasient.

Historiene gjorde inntrykk

– Hva gjorde sterkest inntrykk på deg i historiene til Aud, Kristian og Lars?

– Hvor lenge de forsøkte å få hjelp, samtidig som hjelpen ofte ikke traff behovene deres, sier Neset.

Han mener alle de tre historiene illustrerer det samme problemet:

– Aud, Kristian og Lars hadde ulike liv og ulike forløp, men alle tre viser hvordan rusmiddelavhengighet kan komme til å definere møtet med helsetjenesten.

Ukom anbefaler mer samtidig og koordinert behandling, tidligere involvering av pårørende og tettere oppfølging gjennom overganger mellom ulike tjenester.